I thought it's was happines, but now it over

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere når jeg ser deg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke så deg, så jeg kunne slippe å stå der for meg selv å få tilbake følelsene jeg en gang hadde. Jeg er redd for de, jeg er redd for deg. På så kort tid ble alt annerledes. Så annerledes at jeg ikke en gang viste hva det betydde. Men noen ganger er det bedre å bare leve i øyeblikket, i tiden. Tiden bare jeg kan huske, og kanskje du å. Selv om du aldri følte det som jeg gjorde håper jeg fortsatt at du husker. Og det vet jeg at du gjør, siden du savner det, bare på en annen måte enn jeg savner det. Jeg tror ikke på skjebnen. Men noen ganger burde jeg vell ha gjort det, så jeg ikke hadde gjort slike dumme ting, ting som sårer meg selv mer enn de rundt meg, ting som dette. Knust, sitter jeg her. Og vil ikke at du skal vite det, men du gjør det. Og du ringer meg fortsatt og håper på at alt skal bli som normalt igjen, men jeg kan ikke slippe deg inn, ikke nå, ikke enda. Og selv om jeg hadde gjort det ville det ikke blitt det samme. Det ville bare ha vært to venner som henger sammen, ikke en jente og en gutt…

Det er så mange ting jeg skulle ønske du forstod. Men jeg kommer ikke til å fortelle deg hva det var, siden du skjønte det aldri og derfor kommer du aldri til å skjønne det heller. Jeg vil heller høre på stillheten din fremfor unnskyldningene dine. Selv om jeg vil at du skal snakke, jeg vil at du skal snakke for alltid, til meg. Jeg ville ha hørt på vært eneste ord, hvert eneste ord som du hadde visket, skreket eller sagt til meg. Men å be deg snakke for alltid er som å ønske seg regn, midt i en ørken.

Det var en kjærlighets historie, du og jeg. Eller, jeg ville at det skulle være det. Men det endte akkurat som i eventyrene, utenom den lykkelige slutten. Jeg skal ikke gråte, jeg skal ikke kaste bort tårer på deg. Men hvor lenge skal dette vare, denne følelsen av tomhet? Jeg blir rastløs av den.
Men ingenting kan sammenlignes som når du holder rundt meg, selv om det er som en venn eller med kjærlighet.

I don’t know how to react when I se you. Sometimes I wish I didn’t saw you, so I wouldn’t stand there alone and get back the feelings I once had. I’m afraid of them, I’m afraid of you. On so short time everything got so different. So different that I didn’t even know what it meant.
But sometimes it’s better to just live in the moment, the moments of life. The moments only I can remember, and possible you to. Although you never felt it as I did, I hope you still can remember. And I know you do, because you miss it, just in another way than I do. I don’t believe in faith. But sometimes maybe I should, so I don’t go on and do stupid things, things that hurts myself more the people around me, things like this. Heartbroken, and sitting here. I don’t want you to now it, but you do. And you still call me, hoping that tings would turn back to normal again, but I can’t, I can’t let you inn, not now, not yet. And even if I would, it wouldn’t be the same. It would just have been two friends hanging around, not one girl and one boy….

There are so many things I just wish that you understood. I’m not going to tell you, because if you never got it you never will. I rather listen to your silent than your explanations. Although I want you to talk, I want you to talk forever, to me. Because I would listen, listen to every word, every word that you’d whispered, shouted, and told me. But that would be just like wishing for rain, standing in a dessert.

It was a love story, you and I. Or at least I wanted it to be. But it ended just like in the fairytales, and without the happy ending. I’m not going to cry, I’m not going to waste my tears on you. But how long will this last, this feeling of emptiness? I’m getting restless of it. But nothing can compare when you hold around me, even if it’s whit love or as a friend.